Amanda er ikke alene

Randi

Skoledagen er ferdig og titalls elever løper ut av klasserommet for å leke. 12 år gamle Amanda blir igjen inne. Hun har lest noe hun ikke burde lest. Nå er hun fortvilet.

Før Amanda dro til Ágape i dag fikk hun med et brev fra moren sin. Det skulle til læreren, men Amanda klarte ikke å motstå fristelsen. Hun leste det selv.

«Kjære lærer, jeg orker ikke lenger å bo med mannen min, og jeg ber om hjelp til å skille meg …» Krangler, diskusjoner, økonomiske problemer, konflikter. Det har blitt for mye for moren som bor sammen med sin mann og fem barn i et lite treskur høyt opp i åssiden. Amanda, læreren og jeg setter oss ned for å snakke. Hvordan har Amanda det?

Det tar ikke lang tid før tårene fosser ut mellom hulkene og utbruddene. «Jeg vil ikke at de skal skille seg, jeg vil ikke at de skal skille seg!» Amanda forteller at faren drar ut for å jobbe, men han tjener ikke mye. Til tider har de ikke nok til melk og brød. For en måned siden fikk hun en liten lillebror. Han er dessverre kilden til mange krangler. I fjor gikk ikke Amanda på skolen, fordi de ikke hadde råd. Problemene er mange og handler som regel om penger.

Jeg har blitt kjent med Amanda som en tøff jente med småfrekke kommentarer. Nå sitter hun i armkroken min og gråter. Jeg skjønner at hun bruker den tøffe væremåten som en mur mot omverdenen. Men nå har begeret rent over. Det er mange knuter, vonde følelser og fortvilelse som slippes ut gjennom tårer og hulking.

Amanda er et av mange barn her i Peru som har problemer hjemme. Flere er vitne til at foreldrene krangler om hverdagsproblemer. Noen er også vitne til at foreldrene bruker vold mot hverandre og mange blir slått selv. Men Amanda har noe som ikke alle andre har. Hun har et sted å gå til, et sted hun kan være fri en liten stund og et sted der det er noen som lytter. Derfor finnes Ágape. Det er et sted der barna kan føle seg møtt og hørt.

Etter en god stund begynner hulkinga til Amanda å roe seg. Hun klarer å puste helt ned i magen. «Husk at det ikke er din skyld, Amanda, du er ikke grunnen til at de krangler.» Læreren skal kontakte Ágapes psykolog, som skal ta en prat med mor og etter hvert far. Selv om vi ikke kan love Amanda at foreldrene ikke skal skille seg, så kan vi love henne at noen skal ta tak i problemet og at verken hun, moren eller faren er alene. Det finnes folk som bryr seg.

Jenta på 12 år tørker tårene og tar fatt på turen hjem til det lille treskuret opp i åssiden. Jeg ser etter henne og tenker på alle skjebnene som finnes her i Huaycán. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at Ágape finnes og at Amanda har et sted hun kan la tårene trille og murene falle. 

Fem absurde minutter i Lima by

Her om dagen dro vi to til sentrum av Lima hvor vi skulle lete etter de sju Harry Potter bøkene på et bruktmarked til vertsøsters 15-års bursdag. På grunn av Limas store areal og mangfoldige befolkning er det en times reise fra der vi bor. Ferdig med bursdagsgaven gikk vi videre til neste oppdrag. En bekjent i Huaycán hadde bedt oss om å finne et marked som kalles «El Hueco» (oversatt: Hullet), der vi skulle finne den kristne avdelinga, for så å spørre etter svigerinna til Marianela. Fra svigerinna til Marianela skulle vi kjøpe nøkkelringer med kristne sitater på. Ooyes, to hvitinger på tur. Etter litt leting fant vi Hullet. Vi rota oss innover i mylderet av boder der de solgte priatkopier av filmer og etter å ha spurt en del folk fant vi endelig den kristne avdelinga og svigerinna til Marianela som solgte oss nøkkelringene.

På vei ut av markedet gikk vi og pratet på norsk om hvordan vi skulle finne stedet der vi skulle ta bussen hjem. Vi nevnte et kjent sted i Lima, og en ung mann i skjorte og med middagen i hånda blandet seg for å fortelle oss hvor vi skulle gå. Han utnyttet kontakten han hadde fått til å spørre hva vi gjorde i Lima, og etter knappe tretti sekunder spurte han om facebooken vår. Han var DJ, og syns det var så utrolig at vi var fra Norge. Skeptisk, sa du? Ingrid skrev et navn og DJ-en forlot oss glad og fornøyd med navnet «Birgitte Johansen» på en krøllete papirlapp. Vi vil derfor benytte denne anledningen til å beklage til alle Birgitte Johansener der ute som har fått en venneforespørsel fra en fremmed mann fra Peru. Ja - vi har skylda.

Før vi gikk videre stoppet vi opp for å gi bort en hel Harry Potter-bokserie til en dame som sto på gata og solgte mat med dattera si. Vi hadde nemlig blitt lurt i den første boden på bruktmarkedet, hvor vi hadde kjøpt rene kopier (til en mistenksom billig penge) av de sju bøkene. Noe forundra tok dama i mot bokserien. På vei mot bussholdeplassen passerte vi en gjeng med fredelige arbeiderdemonstranter innringet av en mengde politi med skjold. Vi måtte gå innimellom alle politifolkene og da demonstrantene så oss satte de i gang med å plystre og rope etter oss. «Ingrid, gå fort!»

Bare for å understreke det: Vi kom oss trygt hjem og er ikke på jakt etter spesielle risikable situasjoner. Ikke bekymre dere :)

Kultureksplosjon i Lima

Ingrid

Norwegian, English further down

Jeg vil skrive en liten post om mitt største kultursjokk så langt i Lima, nemlig møtet med en vanlig peruansk andreklasse.

For hva gjør du når du er til stede for å bistå læreren, og læreren slår elevene? Hva gjør du når hun truer dem med at neste gang skal hun ta av dem buksa før hun slår? Og når hun forteller dem rett opp i ansiktet at faren burde slå dem med belte? Heldigvis er ikke alle lærere slik, hun var av den gamle sorten. Men dette er noe av grunnen til at arbeidet Ágape gjør er så viktig. De gir elevene et annerledes skolemiljø, et miljø som oppmuntrer mer til læring. Ágape tar del i og lager antivoldskampanjer, og lærer elevene om sin verdi som mennesker. Det føles vedifullt å være med på.

Det merkeligste ved hele min kultureksplosjon var å sitte i friminuttet og hjelpe læreren med praktiske ting, og småprate. "Her sitter jeg og snakker med deg som om alt er normalt, men der jeg kommer fra ville du blitt sett på som kriminell..."

English

I want to write a little post about my greatest culture shock in Lima, so far, which was a meeting with a regular 2nd grade.

What do you do when you are present to support the teacher, and the teacher hits the children? What do you do when she threatens them, saying that next time, she will take of their pants before hitting? And when she tells them right in their face that their father ought to hit them with a belt? Fortunately, not all teachers are like this, she was of the old school. Nevertheless, this is one of the reasons why the work Ágape does is so important. They give the kids a different kind of school environment, an environment that encourages them to learn. Ágape participates in and makes their own anti-violence campaigns, and teach the students about their value as human beings. It feels valuable to be a part of it.

The strangest thing about my culture explosion, was sitting and chatting with the teacher during recess, helping out with practical things."Here I am, talking with you like everything is normal, while where I come from, you would have been considered a criminal..."  

Barna på Ágape lærer at de fortjener bedre - The kids at Ágape learn that they deserve better

A bit of everything...

Peru has more than 4000 types of potatoes

The beach in the morning

The beach in the afternoon

Soup. The perfect end of the day. 

Teaching the kids how to make bracelets

Volleyball, popular sport 

Hanging out after class

Huaycán in a nutshell #1

Typical way of carrying children

(English version of last post)

Ingrid 

She sits by the volleyball pitch, crying. In front of her, on the field, the big kids are busy playing. She has two meters of bench on each side. Some parents are sitting nearby with their kids. They are looking worried, but they don't approach her. I am throwing ball with some girls, being of no use. I kind of feel that my motivation of being here is the outsider kids, so I approach her. Maybe because I kind of am on the outside my self?

First she does not wanna say anything. She just howls, looking around, terrified. I ask her if she has fallen. I have registered a little red pond out on the field. Fortunately someone tells me that it is just chupete, melted water-based ice cream. She shakes her head. I ask what is her name, but she does not answer. So I tell her that my name is Ingrid, that I am 19 years old, and that I come from faaar away. We sit there for a while, in quiet. Then I ask her if she wants to play. The crying has stopped, she does not howl anymore. Her little head with black braids gives a little nod. I go and get a ball, and start throwing it to her, while sitting on the bench. After a while, we rise up. The distance gets longer and longer, until her short arms throw the ball up to me with all their strength. It hits me in the face. She laughs. I ask her what her name is. She whispers: "María". I ask for her age. She puts four fingers up in the air. The ball goes back and forth, back and forth. The whole girl is shining like the sun. Se has been seen. What a privilege it was for me to get to see her that day! I wish I could do something to make her feel seen every day.        

Ingrid 

Hun sitter alene ved volleyballbanen og gråter. Foran henne, på banen, er de større barna opptatt med å kaste ball. Hun har to meters benkeplass på hver side. Bortenfor sitter noen foreldre med barna sine. De kaster noen bekymrede blikk, men ingen går bort til henne. Jeg står og kaster ball og er til overs. Barn som er utafor er det jeg føler jeg er her for, så jeg går bort. Kanskje fordi jeg også på en måte er litt utafor?
Først vil hun ikke si noe. Hun bare uler, og ser forskremt rundt seg. Jeg spør om hun har falt. Jeg har nemlig registrert en liten rød dam ute på banen. Heldigvis forteller noen meg at det bare er chupete, smelta saftis. Hun rister på hodet. Jeg spør hva hun heter, men hun svarer ikke. Så jeg forteller henne at jeg heter Ingrid, er 19 år og kommer fra laaangt borte. Vi sitter der litt, avventende. Så spør jeg om hun vil spille. Gråten har tatt av, hun uler ikke lenger. Det lille hodet hennes med de svarte flettene nikker såvidt. Jeg henter en ball, og begynner å kaste den til henne imens vi sitter på benken. Etterhvert reiser vi oss. Avstanden blir større og større, helt til de korte armene hennes kaster den opp til meg med hele sin kraft. Jeg får ballen i ansiktet. Hun ler. Jeg spør hva hun heter. Hun hvisker: "María". Jeg spør hvor gammel hun er. Hun rekker fire fingre opp i været. Ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Hele jenta stråler. Hun er blitt sett. Tenk at jeg fikk privilegiet av å se henne denne dagen! Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for at hun kunne føle seg sett, hver dag.